Skyline GTR R33!

Det er herlig å være tilbake! Etter å ha holdt på med et tidligere duo-prosjekt (Innleggene nedenfor), og fått mye lærdom og opplevelser, har jeg nå valgt å kjøre solo.

Jeg grublet en god del på hva første bil skulle være, alt ifra retro-japse, eller gammel Porsche, til mer moderne spesielle biler. Heldigvis slapp jeg fundere mer på det, ettersom PettersenAutoimport (PA) foreslo denne 99% orginale og strøkne GTR'en. For øvrig var det bil fra PA vi avsluttet med i forrige runde, så det var jo nesten naturlig å starte med bil derfra også.

Dagen kom å jeg var spent som bare det. Jeg besitter god kjennskap til 90-tallets turbo japser men hadde tilgode å kjøre r33 GTR. Forventningene var høye, bilen er en legende og har en attitude som fortsatt den dag i dag gir de fleste, inkludert meg, godfølelsen.

GTR-navnets gjenopplivning i 1989, i form av r32 chassiset, var en enorm suksess. Bilen vant så og si alt som var av løp, helt frem til regelendringer gjorde det forbudt for GTR å delta. Den ble også kjent som "Godzilla". I 1995 lanserte de r33 som fjerde generasjon av GTR. Denne med samme rb26dett som r32, men med små endringer som sterkere sync i kassa og forbedret oljesirkulering.

R33 chassiset er ofte sett ned på, mye på grunn av ett litt mer "chubby" utseende enn r32 og ikke like sint som r34, og havner litt imellom disse på grunn av dette. Ufortjent. Linjene er i tråd med 90-tallets designspråk og jeg føler den ennå har en sterk presence og sprer frykt i de som får den i bakspeilet. Definitivt en bil du ikke går ifra uten å snu deg 4-5 ganger, og ikke kan gå rett bort å sette deg inn i uten å betrakte den litt. Den oppleves bøllete men samtidig voksen.

Interiørmessig er det 90-talls bil, ikke noe fancy pynt og dill, bare fungerende og enkelt. Egentlig helt slik man ønsker seg at det skal være. Målere for Front torque, oljetemp og turbotrykk sitter midt på dashbordet, og i tillegg til det vanlige finner du oljetrykksmåler i instrumentpanelet. Nissan har kostet på seg røde sømmer i rattet, men stort mer pynt enn det får du ikke. Uten at man ofrer en eneste tanke om at man ønsker mer. Stødige sportsstoler holder deg godt fast på svingete veier, å oppleves ikke i hele tatt som for små eller tette, og det sier jeg som 90kg mann på 1.90.

Motormessig er det virkelig turbo som gjelder. Om du durer forsiktig på 2.500 rpm eller drar den helt ut på 8.000 rpm, så poffer det og plystrer så det holder, og smilebånda får virkelig kjørt seg. Twinturboene er et godt team og gjør nytten igjennom hele registret, selv om GTR er en bil som selvfølgelig trives best i det øvre sjiktet. I motorrommet som ellers på bilen, så finner du lite jåleri, bare fokus på effekt og funksjonalitet. Dog for mange av oss bilentusiaster så er en rb26 ganske så rå i seg selv. Små detaljer som det røde "twinturbo" skiltet og de grønne soppfiltrene er meget så fotogene av seg.

Turen min gikk fra Oslo, gjennom byens mas og kjas, langs E18 og over Siljan ned til Skien. En god blanding av det meste. Motorveien er ikke stressende å cruise langs, men det kan bli litt mange som forsøker å "yppe" eller forsøker å presse deg til å gi gass. Svingene over Siljan var en drøm, faktisk ett stykke vei jeg kunne kjørt opp og ned hele dagen og natta lang med denne. Drømmetur. Dette spesielt forsterket på grunn av bilens ettermonterte coilovere og lydbildet generert av den nydelige HKS eksosen (godkjent i vognkort), dette er også de eneste modifiseringene som er gjort. Men det skal også legges til at det er sjelden jeg koser meg såppas og drar så mye blikk når jeg sitter på tomgang på rødt lys!

Mange av de jeg møtte eller passerte hadde positive reaksjoner på bilen, en stor samling med "tommel opp" og en hel rekke smil kunne jeg uhemmet høste. Dette fra mennesker i alle aldre. Men det skal ærlig sies at jeg ble mest glad for alle barna som sleit med å holde balansen på sykkelen mens de snudde seg, ropte å pekte etter bilen og de som brått var ferdige med det de holdt på med å reiste seg for å se. Det betyr at det finnes enormt håp for fremtidens bil fanatikere og kjennere. Det må ikke være ny Ferrari eller Porsche GT3 RS for å trekke oppmerksomhet, det går helt fint med en 20 år gammel Nissan.

Ute å cruise på kveldstid passer denne perfekt. Krispy høstluft hindrer ikke vinduene fra å være litt åpnet så godlyden kommer inn. R33'n sklir rett inn i det nattlige bil miljøet å bærer et bøllete preg med stolthet. Og var en sann glede å kjøre rundt i. En hverdagsbil er det nok ikke, men en sommer-/helgebil er det absolutt. Jeg er iallefall sikker på at jeg skal jakte frem en GTR så snart jeg har eget hus og egen garasje å putte den i. Er jeg riktig heldig så er denne ennå til salgs, eller til salgs på nytt, slik at vi nok en gang kan møtes igjen. Som jeg måtte si til salgssjefen på PA, det kjipeste med hele bilen, er at den ikke er min.

Jeg var uheldig å ble plaget med et surrete kamera, som gjorde utvalget av bilder noe redusert. Takket være Malene fikk jeg lånt et kamera å fullført oppdraget.

Enormt stor takk til Pettersen Autoimport AS som nok en gang stilte med bil og ga meg muligheten til å prøve legenden og oppleve hvordan det var å leve et døgn med en GTR! Jeg ser frem til neste samarbeid og håper denne bilen får en lykkelig eier, samtidig som den gjerne kan stå til jeg kan kjøpe den selv.